Sponlegging og tjæring av stavkirka på originalmåten

 

Undertegnede var i perioden 1997 - 2009 ansvarlig for drift og vedlikehold av kirken, herunder arbeidene med sponlegging og tjæring.

Magnus Lagabøters Norske landslov - fra Riksarkivets hj.sider.

 

 

 

 

 

Allerede i Magnus Lagabøters Norske Landslov ble det slått fast at stavkirkene skulle tjæres hvert tredje år. Og dette skulle kostes av bøndene !

I dag er det Riksantikvaren som iht. Kulturminnevern- loven styrer hvordan stavkirkene skal vedlikeholdes.   

I 1997 oppdaget man at tresponene som ble lagt på Heddal stavkyrkje ved den store restaureringen i 1952-54 hadde begynt å sprekke - med påfølgende lekkasjer.

Sponene fra 1954 var maskinsaget og påført kreosot. Senere ble det så tjæret med fabrikkfremstilt steinkulltjære.

Når sponene måtte skiftes bestemte Riskantikvaren at det skulle gjøres som opprinnelig :

Det skulle legges håndkløyvd spon av malmfuru. Festet skulle være håndlagde treplugger av samme materiale.

 

 

Sponleggingen ble en lang og kostbar prosess. Heldigvis fantes spesialkompetansen i nabokommunen ;           Hans Sundsvalen (pt. ordfører i Sauherad) hadde allerede arbeidet for Riksantikvaren i forbindelse med restaurering i "middelalder"-teknikk. Lokale håndverkere ble så lært opp i de eldgamle teknikkene for produksjon og legging av spon. Prosjektet har vært både kostbart, spennende og svært lærerikt. 

Vi har lært hvor vanskelig det er å finne skikkelig malmfuru, som egner seg til sponproduksjon. For håndverkerne var det nok litt tøft å vende seg til at ikke alt skulle være like glatt, rett og "prefabrikkert." Det skulle jo kunne sees at dette var håndarbeid. 

Vi lærte hvor viktig det er for kulturminnevernet at de gamle arbeidsteknikkene blir tatt varer på - og dokumentert - før kunnskapene går helt i glemmeboka. I tillegg lærte vi en dyp respekt for det håndverket - og de kunnskapene man hadde i middlealderen. Du verden hva de hadde av kunnskaper og krav om topp kvalitet. Heldigvis er det nå flere som lærer seg å bruke verktøy og metoder fra denne tiden! 

Befolkningen ble nok ganske lei det store, frittstående stillaset som dekket halve kirka i flere år. Men - resultatet er alle fornøyd med. Og man mener at de taksponene som nå er på plass normalt skal holde i hvert fall et par hundre år....................

 

Foto Sondre og Olav Berget  
 

Sponleggingen fikk ganske mye presseomtale. Undertegnede fikk mange henvendelser. Den mest merkverdige var kanskje tilsendte fotografier av spontak og sponplugger fra et museum om gammel byggekunst i Thailand. Riktig nok har man der brukt teak og ikke furu, men teknikken er skremmende lik på begge sider av jordkloden. Så kan man jo bare lure på om de hadde utveksling av slike kunnskaper i middelalderen...............   

           

Sponplugger i Heddal

Gamle sponplugger i Thailand Gammelt spontak i Thailand
 

Helt frem til år 2000 har det vært et krav at stavkirkene skulle tjæres hvert tredje år. Nå har Riksantikvaren godtatt at det tjæres etter behov. I praksis betyr det at takflater og andre spesielt utsatte flater kanskje må tjæres oftere, mens for eks. vegger på nordsiden ikke trenger å tjæres oftere enn kanskje hvert 10.-15. år.

Etterkrigstiden var full av nyvinninger - så også for tjære. Nye fabrikkfremstilte produkter dukket opp. Det ble en ganske grei jobb å tjære en stavkirke ; fortynnet fabrikktjære ble sprøytet på. Resultatet ble nok så som så, men det var nok delte meninger da Riksantikvaren bestemte at man skulle gå tilbake til opprinnelig vedlikehold -

milebrent tretjære påført for hånd med kost !

Dette medførte mange spørsmål og utfordringer. En del av stavkirke-eierne kom sammen og diskuterte felles problemer. Sammen med Inger Marie Egenberg,(NIKU) som har en doktorgrad på dette feltet, diskuterte man hvilke utfordringer man hadde, og hvordan de kunne løses. Milebrent tjære av god kvalitet var nesten ikke å oppdrive.     Det som fantes var svært kostbart og et lite lønnsom arbeid.

Et utstrakt samarbeid ført til at man fikk stimulert til kunnskaper om milebrenning. Dette var kunnskaper som var i ferd med å forsvinne. Nå er produksjonen tilfredsstillende og kunnskapene om milebrenning sikret. Fortidsminneforeningen, som forvalter 9 av stavkirkene, står nå for innkjøp og lagring av godkjent tjære. De videreselger nå tjære til de andre stavkirkene.

Men råtjæren må kokes før bruk. Her var Folkemuseet tidlig ute med å konstruere et passende kokeapparat - som de også lånte ut. Og det første kokeapparatet med røravtrekk formet som et dragehode var et spektakulært syn ! Et av problemene som dukket opp var at tjæra av og til rant llike fort av som den kom på. Ingen hadde "oppskrift" på hvor lenge tjæren skulle kokes inn, når det skulle tjæres eller om man skulle legge på flere strøk. Sammen med NIKU satte Riksantikvaren i gang et 3-åring tjæreprosjekt på Heddal stavkyrkje. Under veis dukket det opp en mengde spørsmål som ikke hadde entydige svar. Heldigvis hadde vi engasjert fjellklatrere til tjærearbeidet. Og dette var folk som var genuint interessert i tjæreproblematikken og særdeles gode på en nitidig dokumentasjon av alt arbeidet. I.M.Egenberg studerte de eldste kirkeregnskapene og fant ut at man hadde blandet kull i tjæra. (Det har vist seg at man også gjorde dette på Røroskirkas takflater).

Kull ble skaffet fra milebrenning på Maihaugen, hvor man også holdt "Tjærekurs" for stavkirke-eierene. Men vi ante ikke hvordan man hadde fått knust slike mengder med kull tidligere. Med mye fantasi - og humor - endte vi opp med grovknusing på et hjelpsomt lokalt grusverk og en gammeldags kaffe-male-maskin til finknusingen. Det ble gjort forsøk med mange forskjellige blandingsforhold og konklusjonen er "grov kokmalt".

Det siste forsøket (i 2005) gikk ut på å tjære de to største takflatene på kirkeskipet i Heddal - den ene med 3 x tjære uten kull - og den andre med 1 x med 50/50 kull og tjære. Og nå, i 2008, er det ingen tvil; vi blander kull og tjære for fremtiden!

På Riksantikvarens hjemmesider - www.ra.no er det lagt ut en mengde informasjon vedrørende tjæring av gamle bygninger.

Spørsmål vedr. tjæring kan også rettes til Mette S. Lehmann  mette@msl.no

 

Bildet er tatt av I.M.Egenberg på Dovre. Å bygge en slik mile er et stort og møysommelig arbeid. Et godt resultat krever nøyaktighet og mye pirkearbeid. Hver flis skal kuttes til og plasseres slik at det blir minst mulig luft mellom flisene. Når milen først er tent må den passes kontinuerlig natt og dag i 1 - 1,5 døgn. Spannene skal merkes. Kvaliteten på den første og siste tjæra er svært forskjellig. Dette har betydning når den senere skal kokes inn, og hvor på bygningen den skal brukes.

Den ferdige milen dekkes fullstendig med torv (med gressiden ned.) Det brenner inne i milen i mange timer. Tjæra ledes via en renne fra midt under milen og ned i tønna. Milebrennerne må følge med hele tiden. Dette bildet er fra milebrenning på Maihaugen, Lillehammer 

     Foto MSLehmann

   

Tjæra kokes ved +200 grader i 60 min. I kokingen skilles det ut mange giftstoffer. Verneutstyr er påbudt. Koking kan være en tøff jobb når sommervarmen har slått til.

En jobb kan være så mangt........ 

     Dette er i hvert fall gøy, og kull er jo et rent stoff !

Tjæren varmes opp til +85-90 grader når den skal legges på. Her er det blandet 50/50 kull og tjære.

Her har fjellklatrer Thorolf Eid startet den luftige jobben med å tjære det midterste tårnet

   
 

 

På bildet kan man se resultatet etter det siste tjæreforsøket i 2005.

Den store takflaten lengst til venstre er tjæret med 50/50 kull- og tjæreblanding. Den tilsvarende flaten på høyre side er tjæret 3 ganger med tykk tjære. De øverste takene på tårnene ble også tjæret med kullblanding.

Resultatet er svært entydig. Iblandet kull fester tjæra seg til takoverflaten og blir sittende.

Sterk sol om sommeren får tæra til i stor grad å renne av når den ikke er blandet med kull.

 

 

 

Tilbake til hovedsiden